Norsk Forlishistorisk Forening´s hjemmeside

Gjenstands funn

Vestindiafareren SAMSON av Kristiansand, ført av kaptein Randulff, forliste under dramatiske omstendigheter den 11. desember 1786. Forliset skjedde utenfor Homborsund, mellom Grimstad og Lillesand. Dette kan du lese mer om her [SAMSONs hjemmeside]. Under forliset mistet coffardie kaptein Niels Brønlund Randulff mange av sine personlige eiendeler. Ved den marinarkeologiske ekspedisjon, sommeren 1989, som ble utført av NFF's medlemmer, ble et stort antall gjenstander funnet.

Mange av disse gjenstandene er rekonstruert av Trond Johannessen i NFF. Disse forefinnes i dag i Norsk Maritimt Museums samlinger, og kan beskues der. Ytterligere spørsmål om detaljer, tegninger etc. sendes på mail til [Trond Johannessen]

Kopiene kan sees her: https://digitaltmuseum.no/011024210599/gevaer

Capitain Randulffs signet

Signeten forestiller to ulver som strekker seg etter hver sin fugl. Mellom disse finnes hans speilmonogram "NBR". Det hele med en femtakket krone over. Bakgrunnen for dette noe særegne monogram har sitt utspring i året 1595, og kong Christian IV. Historien kan fortelle at Kong Christian IV, under en jakttur i Haderslevs skoger, støtte på en meget vakker hyrdepike. Enten han brukte trusler eller overtalelser skal være usagt, men resultatet var at hun ble med barn. Kongen befalte, at hvis det ble en sønn, skulle han hete Enevold, og dessuten Randulff. Det siste fordi han som en ulv hadde ranet pikens uskyldighet. I alle tider siden denne hendelse har Randulff slekten båret ulver i sitt våpenskjold. Fuglene representerer pikens uskyldighet, og den femtakkede krone forteller at han var av kongeslekt.

Før forliset underskrev Randulff på denne måte:

"Under min haand og signet"

Gå til toppen av siden

Muskedunder

Dette var en del av standard utrustningen til et defensjonsskip. Konstruksjonskommisjonen bestemte at alle defensjonsskip skulle ha 2 muskedundere ombord til enhver tid. Det ble funnet 2 muskedunder løp under utgravingen som begge ble lokalisert på samme sted, på styrbord side i forkant av der stormasten sto. De har antagelig ligget nedlåst i en våpenkiste på dekk, noe som var vanlig på slike skip. Selve våpenet ble antagelig ladet med haggel, da dette var normalt for slike våpen. Det ble også funnet store mengder haggel i vraket etter Samson. Bunnen rundt vraket var nærmest dekket av haggel med en diameter på ca 2mm. Det var også vanlig å lade muskedundere med småstein, glass og spiker. Våpnet var velegnet til bruk mot inntrengere, da det ikke gjorde særlig skade på skipet, men hadde en fryktelig virkning på mennseker ved kloss hold.

Tidsepoken kan bestemmes ut fra de parallelle spor på avtrekkerbøylen. Etter stilen på denne og øvrige detaljer er våpnet produsert i England i tidsrommet 1730 til 1760. Det ble ikke funnet noen tegn til stempler eller produsentmerker på noen av delene.

Løpet var støpt i en gul bronselegering med en boring på 22 mm som økes til ca.40mm ved munningen. Kammerdelen av løpet er på overkant åtte kantet som går over til rund og avsluttes med en frise på midten av løpet. Fra denne frise og fram er løpet rundt og koner sterkt ut til en utvendig diameter på 50mm hvor det er en ny frise.

Avtrekker bøylen er helt utrolig flott laget. Det finnes overhode ikke verktøymerker på bøylens utside, noe som viser at denne er laget av en meget profesjonell våpensmed. Våpnet er etter all sannsynlighet spesialbestilt eller laget etter våpensmedens eget ønske. Altså ikke et serieprodusert våpen. Dette kan ses på bakgrunn av at bøylen er laget av flere pent sammen loddede deler. Stedene den er sammenloddet er også uvanlige steder for skjøting. Det er brukt tinnlodd, og det er utført på en meget profesjonell måte. Det var ikke normalt å skjøte sammen en slik gjenstand av flere deler. Ved produksjon av flere enn én noenlunde lik gjenstand ble det vanligvis grovstøpt et emne som så ble filt til riktig form.

Nesebeslaget var en enkel plate strimmel som er bøyd over enden av treverket. Denne holdes så fast av løpet og frisen på dette.

Ladestokken er en konisk stokk av treverk (hickory) med en enkel messing plate stiftet fast i enden for å hindre slitasje.

Kopiene kan sees her: https://digitaltmuseum.no/011024210599/gevaer

Gå til toppen av siden

Kruttflaske

Det eneste som var igjen av kruttflasken var messingdelene. Men det er funnet avbildet helt identiske i skriftlige kilder. Disse finnes i USA på United services museum og er datert til ca. 1750. De er laget av pressede tynne horn plater som var sydd og limt sammen. Selve skjøten ble dekket av messingbåndet rundt kanten. Messingbeslaget var merket med et relieff stempel med initialene "RS". Flasketuten (kruttmålet) er noe spesiell med hensyn til doseringsmekanismen som ligger på utsiden. Den besto av en fjærbelastet plate med en hendel, som passer inn i et spor i tuten. Når man bruker en slik flaske, holder man den med pekefingeren foran åpningen, og tommelen på hendelen. Flasken snues så på hodet og man åpner for kruttet slik at det renner ned i tuten, så slippes hendelen så tilførselen av krutt stopper, før man snur flasken rett vei igjen. Da får man en tilmålt mengde krutt i tuten som så helles i løpet på våpenet. Selve metoden for doseringen ble brukt helt opp til 1870 årene, men her var selve lukkemekanismen innvendig i flasken. Det som skjer med denne tidlige varianten er at kruttet lekker ut under åpningen og lukking av mekanismen.

Gå til toppen av siden

Sabel

Det er klart at dette har vært et usedvanlig dyrt og meget eksklusivt våpen. Sabelens totale lengde var 107cm som er ca. 7-10 cm lengre en vanlig. Bladet var ved festet (håndtaket) 8mm tykt og 37mm bredt. Man kan også merke seg at krumningen av bladet er større enn normalt. For øvrig har det ikke vært mulig å spore opp en tilsvarende eller lignende sabel.

Selve sabelfestet var støpt i to halvdeler av messing og tinnloddet sammen. Parerbeskytteren er laget i messing og hadde to innfelte messingstykker på tvers, som passer opp i utsparinger i håndtaket. Dette er en såkalt balglås, som låste sabelen fast i balgen. Denne detalj er helt unik på en sabel fra denne tidsperiode. Håndtaket bærer preg av å ha vært laget av en meget dyktig våpensmed.

Sabelbalgen var laget av fire sammenlimte deler av treverk som var trukket med lær og utenpå dette beslått med messing blikk. Det er den ekstreme bruken av messingbeslag som antagelig er årsaken til at den har tålt over 200 år på havets bunn. Beslagene består av to ut smidde strimler på nakken/egg siden og to såkalt serpentiner (slange) langs hele balgens lengde på begge sider. Båndene som holder det hele sammen er sammenloddet og falset blikk, som er stiftet med fire små stifter på baksiden. Alle båndene er i forskjellig bredde og har en avtrappende innbyrdes avstand.

Gå til toppen av siden

Tollekniv

Knivskaftet var utført i vakker valbjerk. På toppen var det prydet med en groteskmaske i sølv. I nedkant var det en sølvholk med parallelle spor eller friser. Hele skaftet var 12 cm langt med beslagene.

Selve bladet har hatt en meget spesielt konstruksjon. Det har vært smidd/laminert sammen i flere lag. Kjernen har vært av skarpt eggstål, utenpå dette er det så laminert på 3 lag. Det første av kobber, så et av jern og til slutt et av messing. Når så bladet er blitt slipt trer det fram vakre dekorative spor med de forskjellige metallfarger.

I henhold til undersøkelser som er gjort av knivspesialister er det til nå kun kjent 7 til 8 tilsvarende eksemplarer i Norge, og 3 av disse ligger på Kunst og Industri museet i Oslo. De har alle såpass mange fellestrekk at man antar at de stammer fra en og samme knivsmed. Deres form er så utpreget forskjellig fra alle andre tradisjonelle knivtyper at de neppe har vært laget for at de skulle være et praktisk bruksverktøy. For øvrig er alle disse knivene en 5 til 7 cm kortere enn den som ble funnet på "Samson". Disse kniven var ikke utstyrt med en vanlig slire, men snarere et slags futteral av treverk (buksbom), som er trukket med tynt hanske skinn. Futteralet er delbart omtrent på høyde med midten av knivskaftet. Toppen av dette er utsmykket med samme groteskmasken som er på skaftet. Rundt nedkanten av lokket er det et sølvbånd med parallelle spor. Et tilsvarende sølvbånd har prydet toppen av den nedre delen av futteralet, og ved bunnen et noe større sølvbeslag med tilsvarende parallelle spor. Sliren/futteralet ble ikke funnet under utgravingen.

Antagelig har knivtypen snarere vært et slags symbol for tilhørighet eller rang, og det antas at de knytter seg til en form for Laug eller frimurer virksomhet. Ingen av de tidligere kjente kniver av denne type er konkret datert, men man antar at de stammer fra midten av 1800-tallet. Samson-kniven er derved det eldste kjente eksemplar av denne type kniv.

Gå til toppen av siden

Modellkanon

Faktisk så ble det funnet en bronse kanon på Samson selv om størrelsen var noe mindre enn forventet. Den øvre tegningen viser med gult den delen som ble funnet, og rekonstruksjonen med grått. Det nedre bildet viser kanonen med affutasje. Kanonen var sterkt ned tæret, den totale rekonstruerte lengden er 10cm boringen ca. 5mm. Hva i all verden gjorde denne ombord i skipet? På 1700 tallet var det faktisk ikke uvanlig med bordsalutt før middag, eller ved andre begivenheter. Man brukte ofte svartkrutt innendørs, da men mente at dette renset luften. Først opp mot 1790 årene fant man ut at dette ikke svarte til forventningene. (men moro er det i hvert fall) På bakgrunn av fasongen på støtbunden kan man med stor sikkerhet si at kanonen kommer fra Carron i Skottland. Antagelig kjøpte eller fikk Randulff denne etter kjøp av Svingbassene der i 1779.

Gå til toppen av siden

Kanon i Fra Carron i Scottland

Carronadene som ble funnet i vraket er støpt av jern, og er av svingbass-type. De har en innvendig løpsdiameter på 70 mm, og en maksimal utvendig løpsdiameter (ved fenghullet) på 200 mm. Den totale lengde er 490 mm. Det dreier seg altså om en svært liten kanon. De to Carronadene som ble funnet på Samson representerer de tidligste kjente eksemplarer av en fult utviklet karronade.

I 1779 kjørte Carron jernverk en kampanje for å selge mest mulig av denne nyutviklede skyts typen. , På Samsons jomfrutur i 1780, utførte han 9 svingbasser til Madeira. Dette var for øvrig å regne som kontrabande vare etter Dansk-norsk lov, hvilket førte til en omfattende etterforsking av kapteinens gjøremål gjennom flere år. Dette resulterte i en mengde dokumenter vi senere har hentet ut svært mye nyttig informasjon av.

På undersiden av den ene kanonen ble det funnet innslått følgende: 3P 1779. Det vil si at den bruker en 3punds kule (1,5 kilo), og at kanonen ble støpt i 1779. I kanonens festehull er det montert en hengslet stang i smijern, som tyder på at den sannsynligvis har vært montert direkte på skansen. Derav navnet svingbass. En annen ting som tyder på dette, er at det ble funnet to stykker, en på hver side i akterkant av skipet. Ifølge bilebrevet skulle SAMSON vært utrustet med 12 stykker 6 pundige kanoner. Det eneste sporet vi har av disse kanoner er en 6 punds kanonkule med diameter på ca. 110 mm. Denne ble funnet i samme området som de øvrige kuler som hørte til svingbassene. I fredstid var det normalt at hovedbestykningen til defensjonsskipene ble oppbevart på Holmen i København.

Carronaden blir ofte sett på som en av de få nyskapninger innen kanonproduksjonen, så lenge forladerkanoner var i aktivt bruk. Bildet over viser det første kjente eksemplar av det første stadiet i Carronadens utvikling. Denne er produsert i 1778 og var en 4 punder. Ideen til den korte og lette kanontypen ble opprinnelig lansert i 1747 av engelskmannen Benjamin Robbins. Siden de aller fleste kamper på sjøen foregikk på kloss hold, foreslo han at man kunne lage kortere og lettere kanoner, som nødvendigvis ikke behøvde å ha så lang rekkevidde. Videre mente han at skadevirkningene kanonen kunne gjøre i stor grad var avhengig av kulens diameter. Det gikk imidlertid mange år før det skotske jernverket Carron realiserte hans ideer ved at de begynte eksperimenter med slike kanoner. Det var altså dette jernverket som gav kanontypen navnet Carronade.

Carronadene ble etter hvert laget i et vidt spekter av kalibre, fra de minste som ble funnet på Samson, til de største som var på over 100 pund. De ble dels benyttet som hoved bestykning på mindre fartøyer, og som oftest som tilleggs bestykning på de noe større fartøyene. Her ble de ofte plassert på skansen og på bakken, og var derved godt egnet til å bestryke dekket med småkuler i fall uønsket besøk. Denne siste typen kanon var av de med det minste kaliber, og var samtidig montert som svingbasser.

Carronaden ble fort en populær kanon type for bruk både på koffardiskip og militære fartøyer, men dette skjedde først mange år etter at Samson forliste. Den var lett i vekt, og kunne derfor betjenes av færre matroser enn de tradisjonelle typene. Innenfor en forholdsvis kort avstand skjøt den temmelig korrekt, samtidig som det store kaliber gjorde voldsom skade på fienden. I forhold til den skade den påførte fienden var den forholdsvis billig i bruk, da den ikke trengte så mye krutt som de tradisjonelle typer. På grunn av den enkle betjeningen kunne man også oppnå en langt høyere skuddtakt. Dette kombinert med bruk av kardesker eller skråskudd gav et voldsomt effektivt og fryktet våpen på begrenset avstand.

Gå til toppen av siden